Fra en bar i Barcelona

Denne historien handler om knuste glass, knuste forhåpninger og det å leve med å være naturlig klønete. Jeg er på ferie i Barcelona, og skal finne meg en snack bar å spise frokost i. Jeg finner en nær havnen, akkurat som jeg ønsker meg, og går inn for å bestille. Der skjer det som så ofte skjer når jeg er i et land jeg ikke snakker språket, og særlig her i Spania: jeg blir stum.

Det er meg i mot å snakke engelsk. Det er en nødløsning, å innrømme nederlag, å gå med på at engelskmenn og amerikanere skal dominere verden, at vi ikke gidder kjempe i mot. Jeg vil ikke, nederlag er for tapere, og jeg vil i hvert fall gi inntrykk av å ville være en vinner.

Men jeg kan ikke spansk. Det vil si, jeg kan akkurat så lite at jeg nesten kan begynne. Og jeg kan, kunne, italiensk. Jeg kan lese romaner på italiensk, om jeg har en ordbok, men jeg praktiserer det aldri. Russisk har overtatt helt, etter at jeg giftet meg med en russer (med et ukrainsk ytre lag).

Så jeg kan ikke begynne. Jeg vet ikke hva språk jeg skal velge. Og begynner jeg uten å tenke, blir det russisk. Sånn er det bare. Russisk vil også overta om jeg begynner å knote på en blanding av spansk og italiensk. Mangler jeg et ord, vil det russiske ordet smette inn. Aldri noe engelsk, norsk er ikke et spørsmål.

Men jeg må ha mat, og dem fortsatt unge spanske servetrisen bak skranken er nådeløst serviceinnstilt. Det er helt klart hun forventer at jeg skal si noe. Så jeg sier et ord jeg kan: calamaris. Det likte far veldig godt, og jeg liker det også veldig godt, men det har ikke så mye med frokost å gjøre. Calamaris og kaffe.

Jeg vil også ha en søtsak, som den opprinnelige planen var. Jeg vil spise frokost som italienerne gjør det, selvsikkert, og uten å anstrenge magen for mye. Men på ingen sett og vis er det mulig å vite hva denne søtsaken heter for noe, ikke på noe språk. Такой, sier jeg, på russisk, og peker på den.

Så er det hele løs. Armene har begynt å bevege seg, og da går de snart helt av seg selv, veivete og klønete og altfor lange, som hydrauliske robotarmer ingen kontroller. Snart sveiper de over noen fine vinglass som står på disken, og de ramler ned, litt om litt. De faller først på benken bakenfor, så ned på gulvet. Jeg forsøker å redde noen, men det er altfor mange glass og de står altfor tett, jeg slår bare ned flere.

Jeg vil gjerne si unnskyld og det var ikke meningen og jeg skal selvsagt erstatte dem, men hvilket språk skal jeg si det på? Scusate me, sier jeg, det er i hvert fall italiensk, og kanskje. Mitt ansiktsuttrykk og kroppspråk må fortelle resten, at det var ikke sånn jeg hadde tenkt det, men det var sånn det ble.

Legg igjen en kommentar

Filed under Opplevelser

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s