Tag Archives: Massemedier

Når pressen drar på spionjakt til Cuba

Det er noe eget med saken om Edward Snowden. Først var han kul. Han avslørte at USA drev med ulovlig overvåkning, og gikk til avisene med nøyaktig hvor mye og hvordan. Så flyktet han til Hongkong, og forlot dame og livet sitt på veien. Også det kvalifiserer til grei kred i dagens nettverden, hvor det er å gjøre kule ting det gjelder om, og narsissismen er ubegrenset. Han kan til og med hevde at han gjorde det for en god sak, å få slutt på USAs ulovlige overvåkning.

Til det er å si: vi får se.

Han timet avsløringene sine godt, akkurat som Bradley Manning skal bli straffeforfulgt. Det er en annen som har lekket enorme mengder fortrolig informasjon, om han ikke får det til å svinge sånn Rock’n roll rundt seg.

Det klarer Snowden. Det har eksplodert en debatt om hva USA egentlig driver med. Den tidligere så kule Barak Obama er fallert. Fredsprisen hans ser nå like rar ut som den burde gjort når den ble utdelt. Under Obama er statens jernklo over overvåkningen strammet inn. Her er det ikke ulovlig overvåkning som er problemet, men de som avslører at den finnes.

Saken snur jo kanskje litt når Snowden reiser til Russland. Hvem vet hvilken informasjon han har gitt til kinesisk etterretning, men at han blir tatt godt hånd om av den russiske bør være hevet over tvil. Endelig får de en som sitter på all den viktige informasjonen, og som plaprer, i den aller riktigste betydningen av ordet. Eller tror dere kanskje Snowden vil holde tett? Si «ikke tale om» i stedet for «drit i», når russerne ber om informasjon fra ham.

Varsling er kult, landsforræderi pleier ikke være ukult. Men noen vil kanskje gjøre et unntak når det rammer USA.

Så har vi Wikileaks, som fikk hundretusener av lekkasjer i 2010, og var den store summingen da, som de sier det på engelsk, bare at de sier «buzz» i stedet for. Hundretusener av lekkasjer er vanskelig å toppe. Det finnes bare en Bradley Manning til å levere dem, han leverte alt på en gang, og det vil jo ta litt tid bare å produsere så mange dokumenter. Dessuten ligner verden i dag nokså mye på den i 2010, den store forskjellen har det ikke blitt. Mye sum, og lite veps.

Stakkars Julian Assange, som denne stunden i 2010 var den superskurker alle ville søke informasjon om. Han gjorde alt riktig, rett i fleisen på makten, og med metoder som er diskutable, men kanskje styrt av prinsipper som er udiskutable, åpenhet og ytringsfrihet. Det er ingen i mot. Når han i tillegg har sex med to svensker han har overnattet hos, og etterpå blir beskyldt for voldtekt, i landet med strengest lovgivning mot seksuelle overgrep, der skal det ikke mye til for å ha begått det, og man blir strengt dømt har man gjort det. Svenskene vil ha ham utlevert. Har de rett i det? Ligger det mer bak?

Nå fikk endelig Assange sjansen til å tre frem fra sin stusselige tilværelse i Equadors ambassade i London, og være litt superstjerne igjen. Wikileaks opptrer som om det er dem Snowden har lekket til, det er det altså ikke. Verden fungerer slik at når man klarer å være synlig, er det mange som vil være synlig sammen med deg.

Snowden har også gjort det aller mest kule og supre når det fosskoker som verst: han har forsvunnet. Han reiste til Russland, og mer er det ingen som vet. Resten er spekulasjoner. Resten er uttalelser ingen kan være helt sikre på. Er han virkelig i transitområdet? Hvorfor er det ingen som ser ham? Hvor skal han? Hva tenker han? En verden som er bortskjemt med overflod av informasjon i sanntid om alt som er viktig og uviktig, står plutselig med null. Med undertoner av gamle spiondrama, USA og Russland, storpolitikk og privatliv, makten og enkeltmennesket, det er til å gå helt av skaftet av.

Og det har pressen gjort. Plutselig ble det helt utrolig viktig for verdens medier å få fatt i Snowden. Det ble så viktig, at rikelig av dem booket seg inn på flyet han angivelig skulle fly med. Det er fra Moskva til Cuba, ingen ubetydelig reise, verken i pris eller tid. Tilbake må man jo også, og begge land krever vel visum. Når så mange journalister sitter som idioter på et fly hovedpersonen likevel ikke reiser med, så må de jo finne på noe så den lange turen og litt tunge investeringen ikke ser så dum ut som den er. Derfor dekker de se selv. Ganske typisk for den moderne medieverden. Journalistene fotograferer og skriver om seg selv, og sin egen dekning av saken.

Nå, en liten uke senere, hvor Snowden ser ut til bare å bli værende i Moskva, eller på flyplassen der, ser saken ut til å kjølne lite grann. Selv journalister kan ikke oppholde seg i dagevis i transithallen, eller hvor de nå måtte gjette den hotte personen vil oppholde seg, eller tenke å dra til, og skrive om stemningen og alle journalistene på stedet. Ikke for det, for journalistene var det sikkert moro med en betalt flytur til Cuba.

Snowden selv ser kanskje ut til å ha forregnet seg, etter hva han uttalte til the Guardian om hvorfor han flyktet: ‘I don’t want to live in a society that does these sort of things… I do not want to live in a world where everything I do and say is recorded.’ Det er gresk tragedie og Dantes inferno over dette. Dømt til å leve i den verden han flyktet for å unngå, straffet med det han ville flykte fra, forsterket til det absurde.

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene