Konseptet til Stand up Bergen er enkelt og greit. Det er fem komikere, en av dem er konferansier, en er trekkplasteret til slutt, og de tre andre får 10 og 15 minutter. Til sammen blir det to morsomme timer. Denne gangen var det foruten meg selv Harald Olsen, Rasmus Wold, Thomas Nesse og Dag Sørås som skulle stå. Thomas var konferansier, Dag stod sist og var på toppen av plakaten. Sånn skal det også være.
Jeg kom rimelig fersk fra en jobb i Stand up Stavanger. Der hadde vi snakket engelsk, og det var veldig gøy. I forberedelsene til dette kom det en del overskuddsmateriale og nye ideer jeg tenkte skulle danne grunnlaget for opptredenen på Rick’s. På Rick’s stiller jeg alltid med nytt manus. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid bli. Mandag denne uken bestemte jeg meg for at manuskriptet jeg hadde begynt på, og kommet cirka halvveis med, at det ikke holdt mål. Jeg kastet alt sammen. Siden dette var mandag kveld, og jeg både strengt tatt og i det hele tatt er i full jobb, så betydde det at jeg hadde tirsdag ettermiddag å skrive ferdig hele greiene. Det gjør seg med litt press.

Onsdag reiste jeg mer eller mindre direkte ut til flyplassen fra jobb. Manuskriptet var sånn ganske greit frem til halvveis, men andre halvdel var nok heller sånn at jeg burde forbedre den litt før jeg skulle på. Dessuten måtte jeg lære teksten utenat. Det er godt at det gjør seg med litt press.

Siden jeg ble hentet på flyplassen og skulle bo hos gamle venner i Bergen, ble det ingen tid til å forbedre siste halvdel og få første halvdel på plass i hodet før klokken var åtte og dørene åpnet på Rick’s. Jeg går alltid frem og tilbake i korridorene bak scenen før jeg skal på. Sjelden har jeg gått mer intenst enn denne gangen. Det var halvannen time maksimal konsentrasjon. Jeg hadde ingen mulighet til å få med meg hvordan det gikk med de andre på scenen, eller hva som egentlig skjedde der borte.

Og det viste seg enda en gang at skikkelig press gir resultater. Det gjelder i mange sammenhenger i livet, fra start til mål. Publikum var med på ideene, og jeg surret ikke med teksten. Opptredenene på engelsk ble fint flettet inn, særlig de av dem som hadde gått dårlig. Det er noe eget med vår bransje, det er de mest katastrofale jobbene som er morsomst i ettertid. Plutselig viste det seg også at den intense konsentrasjonen resulterte i hva skal vi kalle det, Christoffer sa fredagen at det grenset opp mot stand up, deler av hva jeg gjorde. Man vet, jeg kan fort ta dette som kritikk. Men det fungerte, og får jeg det til en gang til, har jeg hatt noe så sjelden som utvikling. Det har vi ikke sett for mye av disse fem årene.

Så er det den store forløsningen. Jeg er ferdig, har stått på scenen, og det gikk bra. Jeg tenker på det nesten hver gang, alt det kjøret og stresset, og det beste man kan oppnå er lettelse. Det gikk denne gangen også. Til gjengjeld er dette en veldig god lettelse, og det er alltid fest og øl etterpå. Denne ølen er klart lettest å drikke når det har gått bra, man vet det selv og får beskjed av andre. Komikere med selvinnsikt lar seg ikke lure av positive tilbakemeldinger når man vet det har gått dårlig.

Jeg gikk ut i salen etter pause, og fikk med meg Thomas som konferansier, nykommeren Rasmus og den gamle ringreven, Dag (Sørås). Jeg har egentlig aldri sett Dag skikkelig, han gjør seg best når man har fått seg noen øl og er litt glad. Han har mye kredibilitet blant andre komikere, og det er fortjent. Han har politisk humor, den er langt utenfor det etablerte, men han får veldig mye latter, også fra dem som er nødt til å være veldig uenig med ham. Representativt er hva han får ut av hun som ble kommandert til å bade naken sammen med 30 mannlige medsoldater, her får han alle med på temmelig politisk ukorrekt humor. Veldig morsomt.

Thomas har også tatt noen steg videre bare de siste årene. Han begynte direkte som et av de største talentene, vant nykommerkonkurranser og var av dem som fikk reise rundt og opptre. Så holdt han dette nivået noen år, og gjorde det best når han fortalte de gamle vitsene på samme måte som alltid. Nå hadde han imidlertid den kontrollen som etablerte komikere har. Man føler de kan få oss til å le av hva som helst. En vits tatt på sparket om hvordan han som 30 åring ikke lenger får med seg damer hjem, inspirert av hva Rasmus Wold nettopp hadde snakket om, det var en ny tosetningsvits av klasse, og meget stødig levert. Mest imponerende var imidlertid en vits jeg kun fikk med meg fredagen, om kappgåing over fotgjengerfelt. Normalt pleier jeg ikke like så godt humor som er rent pjatt, som det ikke er noe mer med i det hele tatt, men det var umulig ikke å la seg overvinne av hvordan han alltid skulle komme først over fotgjengerfeltet uten å løpe. Med i prestasjonen lå at han aldri ga seg, det var tjukt av latter og applaus underveis, men Thomas hadde stadig noe nytt på hjertet, om hvordan disse kappgåingene har foregått på forskjellige steder.

Begge dagene var det fine fester etterpå. Særlig gjelder dette onsdagen. Vi var ute hele gjengen, og bidro til positivt resultatregnskap på Biskopen, stamstedet. Jeg avrundet en vellykket kveld med noen parti sjakk med noen av de bedre blant de nest beste i Bergen. Det var mye god sjakkunnskap i hodene rundt bordet der vi satt, og mye godt øl i blodet. Det ble en finfin kombinasjon, og en finfin avslutning på kvelden.

Mobilen min hadde sluttet å virke. Dermed stod jeg uten adresse og uten informasjon om bussene til dit jeg skulle på Montana. Det ble en fin og lang og velfortjent rusletur hjem, og bare bittelitt rot med å finne riktig rekkehus til slutt. Torsdagen ble en hviledag, og fredag var det samme gjeng på på nytt, denne gang med fullsatt hus, og enda mer stormende jubel.

Chi i humorfestivalen gjør en kjempejobb for at alle skal føle seg vel i stallen hennes. Checkpoint Charlie viste seg også som et veldig trivelig sted, herlig avslappet, og med en scene og setting som passer godt til hvordan jeg synes tingene skal være.

Tirsdag fikk jeg ikke skikkelig gjennomført ritualet mitt med å gå frem og tilbake og være nervøs og konsentrert, og jeg var heller ikke sikker på hvor lenge Dave ville holde på før jeg skulle på. Jeg satt i baktrappen og bekymret meg over at han fikk veldig god respons på en helt annen type humor enn min. Jeg var bakpå fra starten av.

Så var det ikke denne gangen. Jeg fant meg noen små skjulesteder for meg selv, konsentrerte meg og repeterte, og mens Dave snakket visste jeg hele tiden hvor lenge jeg hadde igjen før det var min tur. Jeg kunne også høre på ham skikkelig, og høre det var en garvet komiker med den nødvendige pondus og autoritet for konferansierjobben. Han hadde også en strålende introuksjon av meg, som gjorde det veldig enkelt å gå på. I stedet for å bekymre meg for at han og jeg var ulike typer, spilte jeg på det, og presenterte kontrasten. Et par vennlige grupper publikummere med mye latter og klapping forskjellige steder gjorde også at jeg kom meg opp på bølgetoppen jeg trenger. Jeg må også berømme lydmannen, som hele tiden stod godt synlig og godt smilende. Det ble rett og slett helt herlig hele greiene.

Og etterpå kunne jeg ta en titt på de andre og kose meg med de andre. Ingve hadde det motsatt av meg, han kom fra en kjempekveld tirsdag, men fikk det ikke til å svinge like godt denne gangen, selv om han heller ikke i går hadde problemer med å hente ut latter når det behøvdes. Tirsdag holdt imidlertid det samme manuskriptet til flere avbrudd av krampelatter og klappersalver. Det går opp og ned her i stand up verdenen, det er små marginer fra dundrende suksess til helt greit. Walt fra USA var syk på tirsdag, han hadde spist sushi fra Dalli da Luca, eller hvordan det skrives. Han var tilbake i går, og utmerket seg for meg først på bandrommet, der han med øretelefonen fra mobilen på øret hele tiden så ut som en dørvakt. Samme inntrykk hadde han av meg, for øvrig, jeg som gikk rundt og surret oppe ved kontorene, der det var plass å være for seg selv. På scenen hadde Walt mange riktig fine vitser og tanker om hva det vil si å være svart, dette var skikkelige greier, jeg skal ikke legge ut poengene hans her på bloggen, men noen av dem syntes jeg var godt uttenkt. Det var også artig å se hvordan fremførte settet sitt, konstant gående frem og tilbake på scenen med mikrofonen i hånden og stadig vekk vri hodet mot publikum.

The king of the night var imidlertid Jason. Jeg tror også han ikke fikk ut sitt fulle potensiale tirsdagen, jeg satt oppe på bandrommet og så ikke på, men det virket på meg som om han bare var sånn passe pluss fornøyd. I går slo han derimot til med et kjempeshow. Han gjorde til og med kardinaltabben å stå på altfor lenge, uten at det så ut til at noen var plaget av den grunn. Han har et veldig sympatisk utseende på scenen, det er lett å bli glad i ham, og i går var han veldig heldig med hvordan han fikk dratt inn forskjellige deler av publikum i vitsene sine. Vanligvis pleier det å bli oppvarmingsvitser av spørsmål som “hvor er du” og “hvor kommer du fra”, hos Jason ble det gull av folk fra ulike deler av England, fra Skottland, Wisonsin og gullgutten fra India.

I dag skal akkurat samme gjengen gjøre akkurat samme showet på Sandnes brygge. Særlig. Vi er slett ikke så striglete at det blir akkurat samme tonefall og fakter hver gang, om showet blir satt sammen av Dave og Ingve på tirsdag, og Jason og meg i går, så vil det bli et show verdt mye mer penger enn hva det koster. Det er Sandnes brygge klokken 2100, og alle er velkomne!

Saken var at jeg var dobbeltbooket. I tillegg til at jeg skulle opptre på Tappetånet ved UiS, skulle jeg også gjøre en liten jobb i Stavanger sentrum. Også det var i forbindelse med et studentarrangement, altså for studenter.

På Tappetårnet skulle det begynne klokken 2100, så jeg ville ha ganske god tid til en kort jobb i Stavanger sentrum klokken 2000. Stor var derfor overraskelsen da arrengementet på Tappetårnet ble fremskyndet. Det skulle begynne klokken 1900.

Alright, så var det å omkalfatre planene. Først på Tappetårnet, så i sentrum. Jeg tok toget inn for å bli plukket opp i byen, som vanlig ubekymret med en annen telefon enn det jeg var sikker på de som skulle hente meg hadde nummeret til, og temmelig i panikk da jeg ikke fant dem. Men det ordnet seg, jeg hadde sendt en tekstmelding, og selv om jeg ikke hadde fått svar, hadde jeg sendt til riktig nummer.

Dermed kjørte vi opp til tårnet, to utenlandske komikere, en halvveis utenlandsk og jeg, pluss støtteapparatet som besto av en fotograf og vår kjære Chi. Som alltid er det en spesiell stemning før scenestart, og den ble enda mer spesiell da vi fikk vite at det skulle ikke begynne sju, men ni allikevel. Vi hadde riktignok fått beskjed om at det skulle være klokken 1900, noen slik beskjed var aldri gitt til publikum.

Det er ingen grunn til  stresse seg opp over slikt. Jeg måtte bare gjøre jobben i Stavanger sentrum først, allikevel. Jeg fikk låne komikerbilen, og kjørte ned. Alle de opplevelsene man skal finne seg selv i.

Så måtte jeg også starte med å forberede manuskriptet på norsk, etter å ha gått gjennom det på engelsk hele dagen. Det er alltid litt spesielt å gjøre en jobb der du ikke kjenner noen i publikum, og ingen kjenner deg. Her var det også mange ting i hodet, og litt vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om manus.

Men hva er det man er profesjonell for, eller i mitt tilfelle halvprofesjonell, eller deltidsprofesjonell. Jeg stod min tilmålte tid, takket for meg, og forsvant med en gang for å reise opp til Tappetårnet og gjøre samme jobb på engelsk.

På veien var det et veldig artig mellomspill, da jeg fortsatt smått ukjent i Stavanger ikke klarte å gå direkte tilbake til bilen som stod parkert ved teateret. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende, som selvfølgelig ikke snakket norsk, men ba meg snakke engelsk. Jeg skjønte med en gang at han i alle fall aldri ville kunne forklare hvor teateret var, i hvert fall mye dårligere enn jeg kunne det, men jeg kom i skade for å si “njet” i stedet for “no” da han spurte om det var et veldig lite teater. Dermed spurte han om jeg kunne russisk, og det kan jeg jo – og vi hadde en artig liten samtale, om enn han ikke kunne forklare hvor bilen min var. Han var forresten fra Vladivostok.

Jeg fant bilen, og kjørte tilbake med små feil. Det var cirka 20 minutter til start da jeg kom. Første mann på var konferansieren, Dave, fra Los Angeles. Han har levd et annet liv enn jeg, kan man si, og spilte på andre komiske virkemidler. Han fikk god respons.

Så var det min tur. Jaja, hva skal man si? Plutselig skulle jeg snakke engelsk. Det var noe helt annet  gjøre det fra en scene, spontanoversatt, enn å gjøre det når man snakker med folk til vanlig. Folk lo riktignok, og hadde grunn til det, men det var påfallende ofte av ting som ikke hadde med meg å gjøre. Man kan si at publikum hjalp meg, med å stadig vekk gå ut på toalettet og forsøke å komme seg diskret tilbake.

Det var en veldig ærlig stand up, dette. Og etterpå var særlig de engelske komikerne, eller de engelskspråklige, Dave og Jason, fra seg av beundring. Ikke fordi det var så bra, for det ville være veldig komisk å hevde noe slikt, men fordi jeg virkelig tok sjansen på å gå opp på scenen og levere et sånt manus på et annet språk enn mitt eget. Publikum tror jeg lurte ganske på hva som foregikk, og det tror jeg også det var mange andre som gjorde. Kult.

I dag skal samme show spilles en gang til. Denne gangen på Checkpoint Charlie. De andre hadde strålende opptredener i går og har grunn til å være veldig fornøyde. Slik grunn har ikke jeg, det hadde tatt seg ut om jeg var fornøyd med det som skjedde i går. Men skal man ta sjanser i livet må det av og til gå galt, og skal man ikke ta seg selv så høytidelig, så må man også godta at man av og til ender opp tilsynelatende mindre begavet.

Velkommen til show!

Plakaten skal ligger her.

Vi har smørkrisen. Plutselig har det norske folk lært at det er forskjell på smør og margarin, og at det er smør vi bare må ha. Når smør blir lagt ut i butikkhyllene forsvinner det øyeblikkelig, som sjeldne varer i de gamle kommunisthyllene i Øst-Europa. Også i Norge ser vi et gryende svart marked, og at folk som hjelper seg selv ved å lage hjemmelaget, akkurat som den gang, der.

Og vi har den herlige komitragedien om lambda. Den greske bokstaven folk kanskje ville lært seg om bygget hadde blitt noe av. Men det får holde at man bruker hundre millioner på å utrede det, nå får man bruke millionene til å utrede noe annet. Kanskje kunne man slått på noen gamle vitser om han uttales Monk eller Munk, det hadde jo ergret gamle slektninger å snakke om Monkmoseet på Tøyen. Kanskje kunne man også hatt en utredning om navnet hans.

Men selve hovedattraksjonen ville selvfølgelig vært Jens Stoltenbergs store ekspedisjon til Sydpolen. Dit ned kunne man sendt Espen Beranek Holm, ved siden av i Snøscooter, klagende på kulden, eller flygende i helikopter, med noen ekstra bekymringer om klimakrisen og gjeldskrisen, og hvor fælt det er at ingen tar den alvorlig. Så er det smørkrisen, plutselig oppdager Jens og de andre at de har med margarin i stedet for smør, en feil Roald Amundsen aldri ville gjort.

Da jeg satt og tenkte i disse baner hørte jeg plutselig Jens Stoltenberg komme med sin kommentar til skituren han har tatt, og betydningen den har og Roald Amundsen har. Det var som å høre Rune Andersen. Det var gratis komikk. Her stikker han av, fra klimakrise, gjeldskrise og smørkrise, for å ta en skitur syv kilometer på Sydpolen. Og så holder han ikke igjen på betydningen av det. At Roald Amundsen, den gang, gikk raskere enn Scott over Sydpolens vidder og overlevde mens han gjorde det.

Det var synd det gikk inn, dette programmet. Akkurat denne uken ville det ha kommet veldig til sin rett. Det er laget en lissepasning til dem. Kanskje skulle de lage et program bare for moro skyld, og legge det ut på youtube? Jeg ville hørt det.

*

Det er første gang jeg holder damens tale. Rart, for jeg har egentlig alltid vært veldig glad i å snakke foran forsamlinger og hele mitt liv har jeg vært veldig glad i damer, så jeg er glad for endelig å få sjansen. Jeg skal prøve å gripe den.

Vi er jo en ganske oppegående gjeng her på arbeidsplassen, og nå snakker jeg ikke – hvor uventet det enn kan høres – ikke bare om damene, men om alle, kollegiet, vi er godt utdannet, har en viktig jobb, kan en del, og forventer et visst nivå når noen skal snakke til oss. Vi godtar ikke hva som helst. Og dette blir selvsagt bare enda mer presserende når vi skal snakke om en så viktig ting som damene våre, det er jo det viktigste vi har her på jobben, med mennene på en god annenplass. Når vi skal hylle damene, skal det være slik at ingen skal være i tvil etterpå om at her har det skjedd en hyllest. Og at den har vært skikkelig.

Så det vil jeg sette alle mine vekttall inn på å klare. (Jo da, det er dere verdt) Og da har vi jo den kjennskapen at når vi uttrykker oss, så gjør vi det i hjelp av ord. Og med kroppspråk som en kollega sa en gang i en pause: “kroppsspråket avslører oss”. Det er helt klart, kroppspråk og ord kan være like avslørende begge deler. Jeg kan forsikre alle damene her i dag om at, godt eller dårlig, så er kroppspråket mitt nå til for dere. Men det var altså ord jeg altså holdt på å snakke om, eller med, det var ord jeg brukte når jeg snakket. Og når vi skal uttrykke hvor mye damene betyr for oss, hvor glade vi er for å ha dere her, så vil ordene alltid komme litt til kort. Kroppspråket vil kanskje ikke alltid komme til kort, men det tilhører obskøniteter som ikke har noe med middagen å gjøre. Vi holder oss til ordene. Jeg har for eksempel lyst til å uttrykke at dere ser skikkelig bra ut her i kveld. Og ikke bare her i kveld, men hver dag på jobb, det er alltid en glede å se dere. Hvor stor den gleden er og hvor godt dere ser ut, kan jeg bare få forklart ved å be dem som jeg skal forklare dette om å ta en titt. Så vær så god, kjære kolleger, nå henvender jeg meg til de mannlige, ta en titt på damene våre, eller de er ikke våre, de er sine egne, men se så godt de ser ut. Ta bare den tiden dere trenger.

Dette her er ganske velkjent i litteraturvitenskapen. Det er jo så mange som skriver dikt, der, vet dere, vi er så opptatt av dikt, og da særlig dikt som beskriver kvinnen og lengselen etter kvinnen, og da tar han kaka han romerske poeten som satt på villaen sin et par timers reise utenfor byen hvor kjæresten hans var, og skrev dikt etter dikt om den fortvilte lengselen han følte etter henne, og vi hadde kommet ganske langt i verdenshistorien før noen spurte hvorfor han om han var så gal etter å se henne, hvorfor han da bare ble på villaen og skrev dikt i stedet for å reise inn til byen for the real thing. Som en i Loddefjord som fortviler over kjæresten på Minde.

Jeg brukte ordet skjønnhet, eller det brukte jeg kanskje ikke, men jeg snakket om utseendet, at damene våre – sine egne – så fine ut. Det er kanskje ikke helt korrekt, nå i våre dager, jeg prøver å late som jeg følger med i tiden, nå tar det seg kanskje ikke helt ut å si at damene er skjønne, som om det er den viktigste egenskaper ved damer. Men det er helt greit, vi sier det dere vil høre. Dere er selvstendige, kloke, sterke, selvsikre, alt dere vil. Jeg har en venninne, hun liker godt å være selvironisk, det er noe jeg vet hun prøver å være. Så da sier jeg det, “dere ser skikkelig selvironiske ut”.

Ved i det hele tatt å holde denne talen har jeg gjort meg skyldig i en inkonsekvens. Jeg har forsøkt å hedre damene med ord, når de sitter her så å si “klar til bruk”, holdt jeg på å si. Det kan jo folk legge i hva de vil, bare ikke legg i det noe som ikke er korrekt. Vi er og skal være glade i damene våre – sine egne – og vil gjerne være det på en måte så dere blir glade. Det håper jeg at jeg har klart med ordene jeg har valgt, hvis ikke hadde jeg valgt noen andre.

Når det gjelder det å holde tale, så er det egentlig ganske lett. Det er to viktige regler. 1. Gjør det kort. 2. Avslutt med skål. Det første har jeg kanskje bommet på, det andre skal jeg i hvert fall greie. Skål for damene!

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var “ja, for svarte!” til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

Vi skulle møtes på kafe Bacchus i Stavanger. Greit nok.

Jeg er ganske langt i fra å leve fullt og helt av inntektene fra mitt lille enkeltmannsforetak, så om dagene er jeg på jobb, og til Stavanger skulle jeg etter den. Jakken glemte jeg hjemme, mobilen glemte jeg på jobb. Og da jeg på vei fra jobb til Stavanger hadde et mellomstopp hos mor, så fant jeg på Google Earth at det var opptil flere steder som het kafe Bacchus i Stavanger. Den viktigste av dem lå på Godalen. Hadde det ikke vært for at mor var der hadde jeg stått opprådd, vi komikere lager jo et levebrød av manglende praktisk sans, og vi skal ikke gjøre noe halvveis. Jeg hadde glemt mobilen på jobb, så å bare ringe til Chi og spørre hvor det var, stod meg fjernt. Generelt står det litt inne hos meg å ringe til noen, men det er en personlig sak, og ikke noe å legge ut på internett.

Mor fikk imidlertid overtalt meg til å låne hennes mobil (det var en enkel overtalelse som gikk ut på å si at jeg kunne låne hennes mobil). Der fikk jeg en kjekk og grei beskrivelse hvor Kafe Bacchus var, den lå i sentrum, jeg fikk veibeskrivelsen, alt var greit, vi avtalte å møtes, møtetiden var avtalt, på den skulle det bli, snakkes da. Riktignok hadde Chi opp til veldig mange ganger ringt meg på mobilen jeg hadde lagt igjen med lyden av i en skuff på jobb, hun ville at vi skulle møtes tidligere, noe som hadde passet meg godt. Men jeg lot henne ikke komme til orde for å si noe sånt som det der.

Alright, jeg fikk låne bilen til mor og kjørte ut til Stavanger. Jeg hadde sakene nøye både på GoogleEarth og i hodet mitt. Det var å kjøre ut til Stavanger, parkere, og så gå opp til Kafe Bacchus. Det kom til å gå greit, det var det der tårnet, og så var det “den fargerige gadå”, og så var det rett der i nærheten, umulig å bomme, Stavanger, liten by, har vært der mange ganger.

Gjennom Bergelandstunnelen gikk det, parkeringshus fant jeg, bilen fikk jeg satt fra meg på et vis, og så var det å komme seg opp til kafeen der vi skulle møtes. Så var det bare det, at Stavanger der jeg var stemte ikke helt med det Stavanger jeg hadde i hodet mitt, der det bare var å spasere like opp til kafe Bacchus. I det Stavanger hvor jeg nå var, var det mørkt, og det var bare bolighus og bygninger jeg ikke kjente igjen overalt rundt meg.

Velvel, vi hadde jo avtalt en tid, og jeg kaster ikke bort noe av den på å beregne slingringsmonn. Her var det å parkere og gå opp til kafeen, så når det begynte å knipe med retningen, var det bare å gå straks i gang med å spørre om retningen. Men akkurat denne kvelden her – kanskje i likhet med de fleste kvelder, hva vet jeg? – var det bare turister og utlendinger ute i Stavanger by. De hadde ikke peiling på noen ting, “farverike hva for no’?” Selv ikke noe tårn hadde de hørt om, “tårn?” En utlending som ikke snakket norsk, men som kanskje bodde i Stavanger, kunne gi meg en retning på “colorful housees”, men denne retningen viste seg nok å være feil, for da jeg hadde gått den et stykke og kommet meg nokså tilbake til utgangspunktet, traff jeg en innfødt som på troverdig Stavangerdialekt sa jeg var så langt unna at jeg burde ta bilen og kjøre bort dit jeg skulle.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg løp. Jakken hadde jeg som nevnt glemt, jeg løp i bare skjorten og så nok ganske komisk ut, særlig når jeg befant meg så langt unna så lett synlige og lett kjente Stavangermarkører som Valbergtårnet og Øver Holmegate. Ved en rød kirke var det satt opp kart. Jeg leste det så godt jeg kunne, og løp i den retningen det så ut til å måtte bli. På veien spurte jeg i farten om dette var veien til Waldorfstårnet, eller et cirkanavn jeg prøvde meg på, fikk det rettet til riktig navn, og forklart at jeg var på helt feil plass og løp i helt feil retning. Det var å snu 150 grader, omtrent helt rundt, og løpe så i lende. Jeg snakker jo klingende Rogalandsdialekt, så han ene lurte på hvilke kjennemerker jeg egentlig hadde i Stavanger, hva jeg egentlig visste hvor var. Strengt tatt vet jeg hvor det meste er, jeg må bare ha et fast punkt å orienter meg fra.

Når jeg løp i retningen disse unge mennene viste meg, løp jeg forbi mange av disse faste punktene. Her var Breiavannet, Domkirken, Kulturhuset, alt jeg vet og kjenner igjen. Herfra fant jeg raskt Valbergtårnet, og trengte bare ytterligere et lite kvarter på å finne Holmbogaten – som er den fargerike – og med det kafe Bacchus som jeg praktisk talt løp kling i.

Så kunne møtet begynne en halvtime for sent.

Hensikten med å kjøpe alle disse døde sjelene som egentlig bare representerer en utgift til skatt, er at Tsjigorin ønsker å slå seg opp. For å gjøre det, må han kunne fremstå som en rik godseier. En vanlig metode for å telle rikdommen er å telle antall livegne på godset, antall sjeler, som de kalte det. Hadde du mange sjeler, betydde det at du var rik. Fra en rik posisjon, hadde du lettere for å bygge ytterligere rikdom. Du kunne ta opp lån, vanke i de høyere kretser, og i det hele tatt, sitte godt i det. Tsjigorin håpet å utnytte sine døde sjeler til å fremstå rikere enn han er, og få bygget seg en sikker posisjon før neste opptelling, da de døde sjelene strykes. Mellom opptellingene skilte man nemlig ikke mellom døde og levende livegne, artig nok.

Det samme gjelder i vår tids Hellas. Der er registrert 1700 innbyggere over 100 år, men 9000 som mottar pensjon i denne aldersgruppen. Det betyr at godt over 7000 innbyggere over 100 år i Hellas, som mottar pensjon, må havne i gruppen ikke-levende. De er døde sjeler, men kan fremdeles gi rikdom og status til dem som er igjen. Grekerne har imidlertid ingen Gogol til å gjøre det så morsomt, som russerne.

Vanligvis blir det ikke regnet som et kvalitetstegn at man ikke har forkunnskaper om det man ovesetter fra. Det pleier å være regnet som viktigere å få sagt det som originalen vil ha sagt, fremfor å få til fiffige formuleringer fra moderne språkkunstnere. Og akkurat med Bibelen, så pleide man vel også å ha tillit til vår herre i det høye om at oversettelsen av hans ord ble som den skulle. Det virker nok som et tillitsbrudd at man i stedet har hentet inn Hanne Ørstavik som konsulent.

Men det er morsomt at Bibelen blir kjønnsnøytral og at man unngår det litt vanskelige ordet jomfru, om de gamle jøder ikke var politisk korrekte skal i det minste vi være det. Kanskje skulle man i samme slengen oversette Thomas Manns sotre verk på ny, og kalle det Josef og hans søsken, i stedet for det lite nøytrale Josef og hans brødre. Vi kan også prøve å forklare troende katolikker fra Italia at det nå skal hete unge Maria, ikke jomfru Maria.

Kanskje kan man tro at hele denne Bibeloversettelsen er en finte for å få lurt inn Til ungdommen i den norske salmeskatten. Det er jo godt gjort, all den tid verken sangen eller han som skrev teksten har noe som helst med kristendommen å gjøre. Tvert i mot så tok han fullstendig avstand fra den. Riktignok var det Arnulf Øverland som sa at man skulle fjerne korset fra flagget og heise det rent og rødt, godt kommunistisk, men han og Nordal Grieg operererte i samme leir. De kunne jo sette Du må ikke sove også inn i den norske salmeboken, med melodi av Halvdan Sivertsen, eller Sivert Høyem, for å gjøre det litt mer moderne.

Bisperådet begrunner sitt valg av den nye salmen med at den har kristne budskap om fred og solidaritet. Det er vel å merke vanskelig å gå med på, all den tid kristendommen verken har prediket eller praktisert fred og solidaritet særlig mye. Det gamle testamentet er fullt av nettopp det motsatte, som man sikker vil se om man leser en utgave som ikke er glattet ut av nye oversettelser, det nye testamentet har riktignok lite av krig og fiendtlighet, men det er nestekjærlighet og kjærlighet til Gud Jesus forkynner. Det er ikke at man skal gå inn i sin tid, og under en blodig storm vie seg til strid. Det er ikke noe løfte om at vi skal være gode mot moder jord. Det er slett ikke noe om at menneskelig ånd eller menneskelig makt skal utrette noe som helst, slik det er hos Nordal Grieg. Hos Jesus skal man elske sin neste, og legge sine liv i Guds hender. Hos Nordal Grieg skal man kjempe for fred og frihet, og skape en ny verden her på jorden med det.

Kanskje er det slik kristendommen må være i nettbrettets og smarttelefonens tidsalder.Vår tids forbrukere vil ikke ha noe som er vanskelig. Vi vil ikke hedre vår far og vår mor, vi vil ta det kuli med foreldrene. Du skal ikke ha andre guder enn meg, blir for strengt, du skal ikke ha andre guder enn de som passer deg for øyeblikket er bedre. Og du kan gjøre akkurat hva du vil på hviledagen, og alle andre dager. Gud ville blitt meget forundret, om han fantes og så hva som foregikk. Nordal Grieg, derimot, ville blitt forferdelig provosert hvis han visste at kirken prøvde å rappe skaperverket hans.