Vi fikk en rolig start denne høsten, men har virkelig slått oss opp til en voldsom finale. Denne uken var Bård Tufte Johanessen trekkplaster. Og det viser seg som det gjorde når Johan Golden kom nedover, at når TV-kjendisene kommer, da kommer også publikum. Det er ikke dermed gitt at det blir bra show, men det er gitt at alt ligger til rette.
Dessverre måtte en av våre trekke seg for to av kveldene. Den ene kvelden, torsdagen på Sandnes brygge, ble jeg satt inn som reserve i hans spot. Tirsdagen ble det fylt ut av at konferansier Kevin Lunde og hovedattraksjon, BT Johanessen, gjorde sine ting litt lenger. Sånt går vanligvis helt fint, men særlig tirsdagen ble det en stressende situasjon for meg.
Vi i Comedy Box står på Checkpoint i Stavanger, bryggen i Sandnes og Vidsyn på Bryne. Alle de stedene pleier gå kjempebra for meg, det er bare å gå rett opp på bølgetoppen, og skylle voldsomt inn. Ullamdhaug, derimot, Tappetårnet, der, det pleier være litt vanskeligere. Det er noe med den lille scenen, og sånn publikum sitter langt innover lokalet. Eller så er det bare noe med meg. Det er sunnest å tenke det siste.
Uansett tenker jeg å bruke opptredene på Tappetårnet litt mer eksperimentelt, prøve en litt annen stil, gjøre det på en litt annen måte. Det er jeg helt for, en levende komiker må alltid utvide grensene sine, aldri gå inn i komfortsonen, som det heter. Hvis du ikke krasjer av og til, så tar du ikke store nok sjanser. Du må se om ting virker, og om de gjør det, kan du bruke det virkemiddelet eller den ideen kanskje også på en annen måte. Går dette, så går kanskje også dette.
Det er vel og bra i teorien. Men det er jo helt forferdelig når du kommer der til scenen og oppdager at det er publikum som skal sitte og se på dette her. Å feile i stand up er ikke noe du bare rister av deg som del av et eksperiment. Årevis etter kan det komme noen som har sett deg, akkurat den gangen du gjorde den teite tingen som ikke fungerte. Det må til å ta disse sjansene, men det er jo helt fryktelig.
Siden vi var bare fire stykker ble det litt mer ansvar på meg enn jeg helt satte pris på denne kvelden. Vi kom frem bare et kvarter før tiden, for lite for meg til å forberede meg skikkelig. Men man er da profesjonell, har man et kvarter, bruker man det, og klager ikke.
Kevin har arrogant ro som konferansier, han virker usårbar på scenen. Han vil binde showt sammen. Johan Dahl er fremdeles å regne blant de ferske, han har vel sin første sesong nå i høst, men han klarte det etter hva jeg kunne oppfatte bedre denne gangen, enn sist. Men han har en litt uvanlig tilnærming, som om det er et viktig delmål å fortelle interessante historier. Folk skal more seg og bli underholdt, ikke nødvendigvis le høyt.
Så var det min tur. Jeg har jo litt rutine etter hvert, så folk ler, og jeg klarer å justere om publikum ikke er helt med i historien min. Men det var ikke spesielt bra gjennomført. Jeg kavet for mye, og snøvlet vel lite grann, og har ennå ikke helt fått det til å klaffe ser på Tappetårnet. Den nye, uvanlige historien til meg å være gikk imidlertid fint, og jeg tror av at det som ikke gikk maksimalt, så var det ikke manus det var noe galt med, det var leveringen.
Bård Tufte Johanessen var sistemann ut, og jeg synes han var kjempebra. Han har manushjelp, og regihjelp, og det merkes. Særlig manuskriptet, det var det klasse over. Det er vanskelig å lage så interessant og så frisk og så morsom tekst over så vante og typiske tema som han snakket om. Han leverte også stødig, og hadde publikum med seg, mer enn han sikkert følte selv. Bak, der hvor jeg stod, var det flere som knakk seg sammen, flere ganger.
Onsdag var Johan og jeg skiftet ut med Vidar Apeland og Andre Hagesæter, og Hans Magne Skard var kommet ned fra Stand up Bergen. Denne gjengen stod på Checkpoint Charlie, der det var fullt hus og god stemning, etter hva jeg hører. Stavanger Aftenblad var der også, og leverte en fin omtale, som de dessverre har lukket inne bak en betalingsmur.
Torsdag skulle jeg være med igjen, og konferansier Kevin Lunde var skiftet ut med Olav Halvorsen. På ny var det utsolgt hus, kanskje også rekordtidlig, i hvert fall til Sandnes brygge å være. Jeg fikk tekstmelding fra en kamerat som ville kjøpe billetter litt etter halv to, da var det en billett igjen, som ble kjøpt. Her stilte jeg med et standardmanuskript, det samme som jeg åpnet høsten med, den gang på Checkpoint Charlie, hvor det gikk veldig, veldig bra. Nå var det bare å lære det på nytt, og justere litt, for ny scene og ny tid på året, og i verden. Så var det bare å smelle til.
Og dette ble virkelig en storkveld. Jeg tror det er første gang Olav prøvde seg som konferansier, i hvert fall på en hovedkveld, så han var veldig tent og konsentrert og anspent. Men han er jo virkelig en behagelig type, lun og morsom, så han passer kjempegodt til å være konferansier. Vi merket på bakrommet at publikum var med, her var de kommet for å le, det var duket for fest.
Kenneth Horpestad var kveldens nykommer. Han har et manuskript han har kjørt gjennom høsten. Nå sitter det. Og det passer for lynet på Sandnes brygge og på Vidsyn, Bryne. Han får mye latter for sin tilbakelente, ukule stil, og hverdagserfaringene litt forsterket for scenen, fra arbeidet i klesbutikk. Kenneth kan få mer ut av det, og han er veldig fornuftig i hva han har å jobbe med, og hvordan han skal gjøre det. Så det kan fort være han må finne seg i å bli regnet blant de etablerte.
Så var det min tur. Og enda en gang gikk det helt overmåte bra. Det er en mur av latter fra overalt i publikum, også etter setninger ment som en oppbygning til noe morsomt. Jeg er spesielt fornøyd over å få både kraftig latter og applaus etter setningen: jeg sylter plommesyltetøyet selv, og legger det i fryseboksen. Det viser at alt handler om etablering og kontekst. Satt i den rette sammenheng, kan det meste bli uimotståelig morsomt og komisk. Det er noe å tenke på, for den som strever med å lage tekster til humoren sin.
For øvrig klarte jeg ikke å holde latterbølgen helt oppe helt inn. De siste to tredjedelene var klart bedre den gangen jeg gjorde det på Checkpoint i september. Det er en klassisk feil. Når man har noe som har fungert før og som man vet er bra, legger man ikke like mye i det, som man gjorde første gang, da man var helt usikker på responsen, og var maks konsentrert for å gjøre det helt skikkelig. For meg er dette en forbannelse. Men det krever så mye for meg å nå opp til den konsentrasjonen og spenningsnivået, at jeg også må spørre om det er verdt det. Jeg skal jo fungere i andre roller gjennom dagen, også.
Hans Magne Skard tror jeg gjorde litt av de samme erfaringene som jeg. Han hadde samme manus som dagen før, på Checkpoint, men klarte det i følge seg selv ikke like bra nå. Stand up er risky business. Og Hans Magne har veldig mye å spille på, så det er ingen tvil om at han kan gjøre det svært bra. Han gjorde det bra denne kvelden også, men flinke folk er gjerne selvkritiske, så han var nok den mest mellomfornøyde en kveld der alle stod og pustet ut etter veggen etter å ha stått. Det er stort spenningsnivå knyttet til fullt hus, og en dag der alle gjør det bra.
Bård Tufte Johanessen hadde scenen omtrent for seg selv etter pause. Det var bare en kort, og imponerende spot av konferansier Olav først, her var det både snakk med publikum, improvisasjon og en virkelig morsomt betraktning om noe så ustandup-aktig som brannmann Sam.
Til slutt avsluttet Bård Tufe Johanessen med omtrent det samme settet som han hadde hatt to dager før, på Tappetårnet. Mye av dette materialet har han antagelig tenkt å bruke også i helaftenen han planlegger til våren. Det holder helt klart mål. Særlig vil jeg trekke frem tekstene. De er virkelig bra tenkt ut, en imponerende kombinasjon av teknikk og kreativitet, de vrir det akkurat så mye til at virkemidlene ikke blir så lett gjenkjennelige, at det ikke virker oppbrukt, at det er noe vesentlig og morsomt om de tema sosiale medier og vanlige medier er fulle av. De passer også til Bård Tufte, han er helt troverdig i dem og kan også improvisere rundt dem, det er profesjonelt, og det er morsomt. Som det må være, når man vil ha seg en helaften.
Denne kvelden var vi fem stykker som stod for helaftenen. Jeg tror publikum var meget godt fornøyde, de virket glade, og hadde grunn for å være det. Det er kjekt å se at Comedy Box club har kommet seg opp og fly, og at rikskjendisene våre kan komme ned til oss og fylle lokalene sammen med lokale komikere, og ha det skikkelig gøy. Neste uke er siste for i år. Da skal jeg stå på onsdagen. Det er på Checkpoint, manuskriptet er skrevet, det er på engelsk, og det er skikkelig morsomt. Kjøp billettene allerede nå. Jeg tuller ikke, det kommer til å bli like morsomt denne gangen, som det har vært på de andre store kveldene vi har hatt nå i høst.
Helt grei humor 