Komiker! Streik!

Først var det bøndene som ikke kunne godta 75 % lønnsvekst mellom 2006 og 2012, 900 millioner ekstra fra i fjor til i år blir for lite, de ville ha enormt mye mer for overhodet å sette seg ved forhandlingsbordet, her var ikke annet å gjøre enn å gå til aksjon og si klart i fra at her trengs uklart mye mer penger. Så var det de offentlige ansatte som ikke kunne godta et tilbud på under 4 % økning, det er mindre enn frontfagene når man regner på en bestemt måte, og forresten har man ikke streiket på 28 år, det er som har man sovnet i timen. Her var heller ikke annet å gjøre enn å gå til aksjon, i form av streik, og si klart i fra at offentlig ansatte skal ha i hvert fall like mye økning som alle andre.

Som deltidskomiker føler jeg meg i et vakuum. Jeg vet jeg har sovet i timen, jeg har aldri forhandlet om lønn, aldri gått til aksjon. Jeg har ikke engang regnet ut prosenten jeg har i økning fra det ene året til det andre. Jeg har praktisk talt tatt det helt med ro.

Det slo meg da jeg hørte at bøndene uttalte at de ikke har noen egentlig streikerett. Om de streiker, så rammer det bare dem selv. En ting er at de eier sin egen bedrift, og det er å komme helt galt ut om det er arbeidsgiverne som begynner å streike (jeg krever at min bedrift går bedre!), en annen er at årstidene går sin gang uavhengig av jordbruksoppgjør. Sauer fødes og dør.

Vi deltidskomikere har heller ingen egentlig streikerett. Det er kanskje like bra, for mange av oss ville hatt store problemer med å bli tatt helt alvorlig. Det er deltidsjobben vår. Jeg kan se for meg at jeg er booket inn til et show, men så streiker jeg og kommer ikke. Hva skal man si? Det er den type streik som ikke vil gå noe særlig utover tredjepart.

Vi komikere kan heller ikke gå til noe særlig med aksjoner. Vi kan ikke helle vitser ut i gatene, eller blokkere utfarten av komikere til scenen. Vi kan kanskje kidnappe en ordfører, eller om ikke en ordfører, så kanskje en av de mindre betydningfulle politikere lenger nede på valglistene, kanskje av dem som ikke ble valgt inn. Om vi kjenner denne politikkeren. Så kan vi sette oss sammen og være kidnappet og ta en øl og grille litt, eller noe. Hvis vi kom oss inn på nærradioen, kunne vi uttalt oss sterkt og klart og sagt: Nå er det på tide kravene blir innfridd.

Som deltidskomiker krever jeg ikke mye. Det er skikkelig gøy når noen vil ha deg til å være morsom for dem, og er villig til å betale penger og gi deg øl og mat for det. Jeg ville blitt fryktelig sjenert over å kreve noe mer. Det er også så gøy å skrive tekster og tenke ut morsomme ting, at jeg ville streikebrutt med en gang. Så jeg er like glad situasjonen er som den er, og ville hatt som viktigste krav ved eventuelle forhandlinger: Mer å gjøre.

 

Plutselig humor, eller uventet Stand up

Det er vanligvis hektisk de dagene der jeg skal på scenen om kvelden, men det har aldri vært i nærheten av så hektisk som det var i går. Så sent som 2116 ante jeg ikke engang det var noe show denne kvelden, langt mindre at jeg skulle på. Det er ganske bemerkelsesverdig, all den tid showet begynte klokken 2100 og jeg skulle være den siste før pause. Tiden herfra til jeg kom meg på scenen – som siste før pause – var hektisk.

Jeg sjekket i dag programmet jeg har satt opp her på bloggen. Der står det at jeg skulle på Sandnes Brygge 15. april. Det er nødt til å være feil, dette er en søndag, da er det aldri show. I hodet mitt hadde jeg fått det til å bli den 19′de, altså neste uke. Da er det imidlertid åpen mic, noe jeg også har fått tekstmelding om, så det er godt gjort å surre det sammen. Men det gjorde jeg altså.

Egentlig var det Vidar Hodnekvam, en av de gode gamle komikerne fra Stand up Bergen, en jeg har stått med og ledd av siden jeg begynte med dette i 2007, egentlig var det han som skulle stå. Det er han som hører til programmet, han var med onsdag på Checkpoint og i dag i Egersund. Men i dag kunne han ikke, og jeg ble derfor booket inn som reserve. Det var jeg veldig glad for, det ville være stusselig å avslutte vårsesongen allerede i mars. Særlig nå som det er så gøy og går så bra.

Jeg hadde bestemt meg for å skrive inn litt nytt materiale også til denne kvelden, ikke bare resirkulere noe av alt det der jeg har gjort i Bergen, og som ingen i Rogaland har sett. Jeg var godt i gang med det i påsken, og syntes det så bra og morsomt ut. Men så la jeg det vekk, siden det ennå var en stund til jeg skulle bruke det. De siste dagene har jeg ikke sett på det i det hele tatt, og heller ikke tenkt på det.

Dette var situasjonen denne torsdagen, hvor jeg altså skulle på scenen. Til overmål hadde jeg akkurat denne dagen bestemt meg for å løpe frem og tilbake til jobb, altså den jobben jeg har utenom å være komiker, hverdagsjobben, og her overvurderte jeg meg selv litt, siden den ligger på Bryne, og jeg bor på Ganddal. Halvannen mil unna. Jeg var sliten og trøtt, og slappet av med min kjære kone. Vi satt ute på terrassen. Det var iskaldt, og vi hadde tepper. Hun hadde laget te. Vi drakk teen. Inne lå telefonen. Den ringte og ringte, melding kom, “hvor er du! hvor er du!” – Det er fint å sitte sånn ute på terrassen, sa jeg til min kone.

Så kom altså sjokket da det ble så kaldt at vi gikk inn. Ansvarlig Chi hadde ringt, så jeg, flere ganger. Jeg sjekket raskt computeren, joda, det var i dag. Det var krise. Showet var allerede i gang. Og jeg ville virkelig være med!

Jeg ringe min mor på Klepp, hadde hun bil og kunne kjøre? Det hadde hun og kunne. Så ringte jeg Chi, som satt blant publikum og så på Stand up og måtte hviske, “hvor er du! hvor er du!” Det var i de omstendigheter for omstendelig å forklare hva som hadde skjedd, selv om det var svært lite, utenom det at jeg hadde forvekslet datoer og rett og slett var hjemme.

Fra Ganddal er det knappe 10 minutter med bil ned til Sandnes. Jeg sa de minuttene til Chi, og tok ikke med i betraktningen at mor var på Klepp, og trengte litt tid før hun i det hele tatt kunne starte kjøreturen. Denne tiden brukte jeg på å skifte, og se gjennom manuset jeg hadde skrevet på. Det var helt utenkelig at jeg kunne renskrive det og lære det i løpet av de få minuttene det var til jeg skulle på scenen. Jeg skjønte jeg måtte improvisere, plukke litt fra arkivet, og ellers snakke sant om det som hadde skjedd. Det var jo ganske morsomt.

På vei ned Elgveien, en av de mange gatene med dyrenavn, her jeg bor, ringte Chi igjen, “hvor er du! hvor er du!” På vei, sa jeg, de ti minuttene jeg hadde sagt henne var allerede brukt opp. – Når skal jeg på, spurte jeg? – Nå, sa hun.  Jeg var neste komiker. Konferansieren kunne holde det gående i sånn cirka fem minutter, det var ikke engang tiden og veien. Ganske spesielt å tenke på det, og hva i all verden jeg skulle si og fremføre når jeg først kom opp på scenen.

Langs hele Hoveveien lå vi etter en bil som kjørte saaaaakte.

I Sandnes slapp mor meg av, og reiste for å finne parkeringsplass. Jeg gikk inn på Sandnes brygge, inn på bakrommet, fant ikke Chi, men fant de andre komikerne, de sa jeg kunne like godt gå ut, vise at jeg var der, det var nå jeg skulle på. Og jeg gikk ut, der konferansieren sa at jeg ikke hadde kommet. Det var nå innlysende feil, siden jeg stod der. Og det ble bestemt at jeg skulle kjøre settet mitt nå, straks.

Det ble en herlig intro. Publikum var vel det man på engelsk kalles nonplussed, det er slik jeg vil bruke det ordet, det var slik publikum reagerte og måtte reagere når det kom en komiker med min stil etter en slik opptakt. Kunne de vite at jeg snakket sant? Kunne de vite at jeg måtte finne på alt jeg skulle si, praktisk talt der og da? Kunne de vite at jeg alltid organiserer manuskriptene mine ordrett, og aldri har opptrådt etter prinsippet at nå tar jeg den vitsen, nå tar jeg den? Jeg har jo ingen vitser.

Men jeg har noen historier. Det er flere om flysikkerhet, og det er en om Cognac. Jeg fortalte dem begge, og de gikk så bra som noensinne, og løspratet og ekstratingene innimellom fungerte også. Publikum lo og klappet. Mange av dem entusiastisk. På bakrommet sa de: “Du kom sent, og leverte” – det er et voldsomt kompliment, men jeg er ikke av dem som vil være uenigg. Det var for meg en fin erfaring når galt først hadde skjedd.

Jeg beklager til Stand up Stavanger som denne gangen fikk et tungt lass ekstra bekymringer på grunn av meg, det skal ikke bli en vane. Jeg surrer generelt mye, men vanligvis surrer jeg med andre ting.

Tidig: Sana sol

Det er lagt ut et filmklipp fra showet i Bergen første uken i februar. Her tar jeg et oppgjør med et av de groveste regelbruddene jeg er tatt for, og viser med det at vi komikere kan bruke skjellsettende opplevelser til å lage komikk og få ting vi bittert har angret på til å bli morsomt. Jeg har ingen å takke utenom meg selv, verken for regelbruddet eller morsomheten. Av fem filmer som er lagt ut er en om cognac, en av sana sol. Det sier kanskje noe om at det har gått i den rekkefølgen. Jeg har vendt hjem.

Videoen finner dere her.

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.

Humoristisk aktivitet i Bergen

Onsdag og fredag var det Stand up på Rick’s i Bergen, som det er hver uke i regi av Stand up Bergen. De har virkelig fått det til å svinge, og har bygget opp et godt og tett program, der det er mye som skjer, og det trekker til seg både publikum og nye komikere. Det gror godt, og skulle være til inspirasjon for miljøer i andre norske byer som vil få til noe lignende. Disse vil få drahjelp av en skokk ivrige komikere som mer enn gjerne reiser rundt i landet for å få lov til å vise seg frem.

Konseptet til Stand up Bergen er enkelt og greit. Det er fem komikere, en av dem er konferansier, en er trekkplasteret til slutt, og de tre andre får 10 og 15 minutter. Til sammen blir det to morsomme timer. Denne gangen var det foruten meg selv Harald Olsen, Rasmus Wold, Thomas Nesse og Dag Sørås som skulle stå. Thomas var konferansier, Dag stod sist og var på toppen av plakaten. Sånn skal det også være.
Jeg kom rimelig fersk fra en jobb i Stand up Stavanger. Der hadde vi snakket engelsk, og det var veldig gøy. I forberedelsene til dette kom det en del overskuddsmateriale og nye ideer jeg tenkte skulle danne grunnlaget for opptredenen på Rick’s. På Rick’s stiller jeg alltid med nytt manus. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid bli. Mandag denne uken bestemte jeg meg for at manuskriptet jeg hadde begynt på, og kommet cirka halvveis med, at det ikke holdt mål. Jeg kastet alt sammen. Siden dette var mandag kveld, og jeg både strengt tatt og i det hele tatt er i full jobb, så betydde det at jeg hadde tirsdag ettermiddag å skrive ferdig hele greiene. Det gjør seg med litt press.

Onsdag reiste jeg mer eller mindre direkte ut til flyplassen fra jobb. Manuskriptet var sånn ganske greit frem til halvveis, men andre halvdel var nok heller sånn at jeg burde forbedre den litt før jeg skulle på. Dessuten måtte jeg lære teksten utenat. Det er godt at det gjør seg med litt press.

Siden jeg ble hentet på flyplassen og skulle bo hos gamle venner i Bergen, ble det ingen tid til å forbedre siste halvdel og få første halvdel på plass i hodet før klokken var åtte og dørene åpnet på Rick’s. Jeg går alltid frem og tilbake i korridorene bak scenen før jeg skal på. Sjelden har jeg gått mer intenst enn denne gangen. Det var halvannen time maksimal konsentrasjon. Jeg hadde ingen mulighet til å få med meg hvordan det gikk med de andre på scenen, eller hva som egentlig skjedde der borte.

Og det viste seg enda en gang at skikkelig press gir resultater. Det gjelder i mange sammenhenger i livet, fra start til mål. Publikum var med på ideene, og jeg surret ikke med teksten. Opptredenene på engelsk ble fint flettet inn, særlig de av dem som hadde gått dårlig. Det er noe eget med vår bransje, det er de mest katastrofale jobbene som er morsomst i ettertid. Plutselig viste det seg også at den intense konsentrasjonen resulterte i hva skal vi kalle det, Christoffer sa fredagen at det grenset opp mot stand up, deler av hva jeg gjorde. Man vet, jeg kan fort ta dette som kritikk. Men det fungerte, og får jeg det til en gang til, har jeg hatt noe så sjelden som utvikling. Det har vi ikke sett for mye av disse fem årene.

Så er det den store forløsningen. Jeg er ferdig, har stått på scenen, og det gikk bra. Jeg tenker på det nesten hver gang, alt det kjøret og stresset, og det beste man kan oppnå er lettelse. Det gikk denne gangen også. Til gjengjeld er dette en veldig god lettelse, og det er alltid fest og øl etterpå. Denne ølen er klart lettest å drikke når det har gått bra, man vet det selv og får beskjed av andre. Komikere med selvinnsikt lar seg ikke lure av positive tilbakemeldinger når man vet det har gått dårlig.

Jeg gikk ut i salen etter pause, og fikk med meg Thomas som konferansier, nykommeren Rasmus og den gamle ringreven, Dag (Sørås). Jeg har egentlig aldri sett Dag skikkelig, han gjør seg best når man har fått seg noen øl og er litt glad. Han har mye kredibilitet blant andre komikere, og det er fortjent. Han har politisk humor, den er langt utenfor det etablerte, men han får veldig mye latter, også fra dem som er nødt til å være veldig uenig med ham. Representativt er hva han får ut av hun som ble kommandert til å bade naken sammen med 30 mannlige medsoldater, her får han alle med på temmelig politisk ukorrekt humor. Veldig morsomt.

Thomas har også tatt noen steg videre bare de siste årene. Han begynte direkte som et av de største talentene, vant nykommerkonkurranser og var av dem som fikk reise rundt og opptre. Så holdt han dette nivået noen år, og gjorde det best når han fortalte de gamle vitsene på samme måte som alltid. Nå hadde han imidlertid den kontrollen som etablerte komikere har. Man føler de kan få oss til å le av hva som helst. En vits tatt på sparket om hvordan han som 30 åring ikke lenger får med seg damer hjem, inspirert av hva Rasmus Wold nettopp hadde snakket om, det var en ny tosetningsvits av klasse, og meget stødig levert. Mest imponerende var imidlertid en vits jeg kun fikk med meg fredagen, om kappgåing over fotgjengerfelt. Normalt pleier jeg ikke like så godt humor som er rent pjatt, som det ikke er noe mer med i det hele tatt, men det var umulig ikke å la seg overvinne av hvordan han alltid skulle komme først over fotgjengerfeltet uten å løpe. Med i prestasjonen lå at han aldri ga seg, det var tjukt av latter og applaus underveis, men Thomas hadde stadig noe nytt på hjertet, om hvordan disse kappgåingene har foregått på forskjellige steder.

Begge dagene var det fine fester etterpå. Særlig gjelder dette onsdagen. Vi var ute hele gjengen, og bidro til positivt resultatregnskap på Biskopen, stamstedet. Jeg avrundet en vellykket kveld med noen parti sjakk med noen av de bedre blant de nest beste i Bergen. Det var mye god sjakkunnskap i hodene rundt bordet der vi satt, og mye godt øl i blodet. Det ble en finfin kombinasjon, og en finfin avslutning på kvelden.

Mobilen min hadde sluttet å virke. Dermed stod jeg uten adresse og uten informasjon om bussene til dit jeg skulle på Montana. Det ble en fin og lang og velfortjent rusletur hjem, og bare bittelitt rot med å finne riktig rekkehus til slutt. Torsdagen ble en hviledag, og fredag var det samme gjeng på på nytt, denne gang med fullsatt hus, og enda mer stormende jubel.

Stand up på Checkpoint Charlie

Det ble bare så som så med kvaliteten for min del på tirsdag, men jeg fikk meg et lite comeback i går på Checkpoint Charlie. Det er liten tid å gjøre det på når man skal forbedre et manuskript fra den ene dagen til den neste, men for min del var det også et spørsmål om innstilling og å vite hva man går til. Jeg har nå en gang den uvanen at jeg blir for optimistisk når det går bra et par ganger, og jeg tror da tingene vil gå av seg selv. Slik jeg opptrer er det vanskelig å hente seg inn igjen om publikum ikke er med fra første stund. På tirsdag var jeg heller ikke helt forberedt på hvor vanskelig det var å holde innslaget sitt på engelsk, og hva slags begrensninger og muligheter det gav. I går hadde jeg tatt til meg et par tips og tenkt ut et par nye ideer.

Chi i humorfestivalen gjør en kjempejobb for at alle skal føle seg vel i stallen hennes. Checkpoint Charlie viste seg også som et veldig trivelig sted, herlig avslappet, og med en scene og setting som passer godt til hvordan jeg synes tingene skal være.

Tirsdag fikk jeg ikke skikkelig gjennomført ritualet mitt med å gå frem og tilbake og være nervøs og konsentrert, og jeg var heller ikke sikker på hvor lenge Dave ville holde på før jeg skulle på. Jeg satt i baktrappen og bekymret meg over at han fikk veldig god respons på en helt annen type humor enn min. Jeg var bakpå fra starten av.

Så var det ikke denne gangen. Jeg fant meg noen små skjulesteder for meg selv, konsentrerte meg og repeterte, og mens Dave snakket visste jeg hele tiden hvor lenge jeg hadde igjen før det var min tur. Jeg kunne også høre på ham skikkelig, og høre det var en garvet komiker med den nødvendige pondus og autoritet for konferansierjobben. Han hadde også en strålende introuksjon av meg, som gjorde det veldig enkelt å gå på. I stedet for å bekymre meg for at han og jeg var ulike typer, spilte jeg på det, og presenterte kontrasten. Et par vennlige grupper publikummere med mye latter og klapping forskjellige steder gjorde også at jeg kom meg opp på bølgetoppen jeg trenger. Jeg må også berømme lydmannen, som hele tiden stod godt synlig og godt smilende. Det ble rett og slett helt herlig hele greiene.

Og etterpå kunne jeg ta en titt på de andre og kose meg med de andre. Ingve hadde det motsatt av meg, han kom fra en kjempekveld tirsdag, men fikk det ikke til å svinge like godt denne gangen, selv om han heller ikke i går hadde problemer med å hente ut latter når det behøvdes. Tirsdag holdt imidlertid det samme manuskriptet til flere avbrudd av krampelatter og klappersalver. Det går opp og ned her i stand up verdenen, det er små marginer fra dundrende suksess til helt greit. Walt fra USA var syk på tirsdag, han hadde spist sushi fra Dalli da Luca, eller hvordan det skrives. Han var tilbake i går, og utmerket seg for meg først på bandrommet, der han med øretelefonen fra mobilen på øret hele tiden så ut som en dørvakt. Samme inntrykk hadde han av meg, for øvrig, jeg som gikk rundt og surret oppe ved kontorene, der det var plass å være for seg selv. På scenen hadde Walt mange riktig fine vitser og tanker om hva det vil si å være svart, dette var skikkelige greier, jeg skal ikke legge ut poengene hans her på bloggen, men noen av dem syntes jeg var godt uttenkt. Det var også artig å se hvordan fremførte settet sitt, konstant gående frem og tilbake på scenen med mikrofonen i hånden og stadig vekk vri hodet mot publikum.

The king of the night var imidlertid Jason. Jeg tror også han ikke fikk ut sitt fulle potensiale tirsdagen, jeg satt oppe på bandrommet og så ikke på, men det virket på meg som om han bare var sånn passe pluss fornøyd. I går slo han derimot til med et kjempeshow. Han gjorde til og med kardinaltabben å stå på altfor lenge, uten at det så ut til at noen var plaget av den grunn. Han har et veldig sympatisk utseende på scenen, det er lett å bli glad i ham, og i går var han veldig heldig med hvordan han fikk dratt inn forskjellige deler av publikum i vitsene sine. Vanligvis pleier det å bli oppvarmingsvitser av spørsmål som “hvor er du” og “hvor kommer du fra”, hos Jason ble det gull av folk fra ulike deler av England, fra Skottland, Wisonsin og gullgutten fra India.

I dag skal akkurat samme gjengen gjøre akkurat samme showet på Sandnes brygge. Særlig. Vi er slett ikke så striglete at det blir akkurat samme tonefall og fakter hver gang, om showet blir satt sammen av Dave og Ingve på tirsdag, og Jason og meg i går, så vil det bli et show verdt mye mer penger enn hva det koster. Det er Sandnes brygge klokken 2100, og alle er velkomne!

Årsdebut, Stand up

I går var min debut for året 2012 og også min debut for Stand up Stavanger. Det kan vanskelig kalles mer enn delvis vellykket, nytt publikum og nytt språk ble ganske mye på en gang. Når forberedelsene i tillegg ikke var optimale, er det på tide å lete etter unnskyldninger – og forkaste dem. Det var i det hele tatt skikkelig gøy.

Saken var at jeg var dobbeltbooket. I tillegg til at jeg skulle opptre på Tappetånet ved UiS, skulle jeg også gjøre en liten jobb i Stavanger sentrum. Også det var i forbindelse med et studentarrangement, altså for studenter.

På Tappetårnet skulle det begynne klokken 2100, så jeg ville ha ganske god tid til en kort jobb i Stavanger sentrum klokken 2000. Stor var derfor overraskelsen da arrengementet på Tappetårnet ble fremskyndet. Det skulle begynne klokken 1900.

Alright, så var det å omkalfatre planene. Først på Tappetårnet, så i sentrum. Jeg tok toget inn for å bli plukket opp i byen, som vanlig ubekymret med en annen telefon enn det jeg var sikker på de som skulle hente meg hadde nummeret til, og temmelig i panikk da jeg ikke fant dem. Men det ordnet seg, jeg hadde sendt en tekstmelding, og selv om jeg ikke hadde fått svar, hadde jeg sendt til riktig nummer.

Dermed kjørte vi opp til tårnet, to utenlandske komikere, en halvveis utenlandsk og jeg, pluss støtteapparatet som besto av en fotograf og vår kjære Chi. Som alltid er det en spesiell stemning før scenestart, og den ble enda mer spesiell da vi fikk vite at det skulle ikke begynne sju, men ni allikevel. Vi hadde riktignok fått beskjed om at det skulle være klokken 1900, noen slik beskjed var aldri gitt til publikum.

Det er ingen grunn til  stresse seg opp over slikt. Jeg måtte bare gjøre jobben i Stavanger sentrum først, allikevel. Jeg fikk låne komikerbilen, og kjørte ned. Alle de opplevelsene man skal finne seg selv i.

Så måtte jeg også starte med å forberede manuskriptet på norsk, etter å ha gått gjennom det på engelsk hele dagen. Det er alltid litt spesielt å gjøre en jobb der du ikke kjenner noen i publikum, og ingen kjenner deg. Her var det også mange ting i hodet, og litt vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om manus.

Men hva er det man er profesjonell for, eller i mitt tilfelle halvprofesjonell, eller deltidsprofesjonell. Jeg stod min tilmålte tid, takket for meg, og forsvant med en gang for å reise opp til Tappetårnet og gjøre samme jobb på engelsk.

På veien var det et veldig artig mellomspill, da jeg fortsatt smått ukjent i Stavanger ikke klarte å gå direkte tilbake til bilen som stod parkert ved teateret. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende, som selvfølgelig ikke snakket norsk, men ba meg snakke engelsk. Jeg skjønte med en gang at han i alle fall aldri ville kunne forklare hvor teateret var, i hvert fall mye dårligere enn jeg kunne det, men jeg kom i skade for å si “njet” i stedet for “no” da han spurte om det var et veldig lite teater. Dermed spurte han om jeg kunne russisk, og det kan jeg jo – og vi hadde en artig liten samtale, om enn han ikke kunne forklare hvor bilen min var. Han var forresten fra Vladivostok.

Jeg fant bilen, og kjørte tilbake med små feil. Det var cirka 20 minutter til start da jeg kom. Første mann på var konferansieren, Dave, fra Los Angeles. Han har levd et annet liv enn jeg, kan man si, og spilte på andre komiske virkemidler. Han fikk god respons.

Så var det min tur. Jaja, hva skal man si? Plutselig skulle jeg snakke engelsk. Det var noe helt annet  gjøre det fra en scene, spontanoversatt, enn å gjøre det når man snakker med folk til vanlig. Folk lo riktignok, og hadde grunn til det, men det var påfallende ofte av ting som ikke hadde med meg å gjøre. Man kan si at publikum hjalp meg, med å stadig vekk gå ut på toalettet og forsøke å komme seg diskret tilbake.

Det var en veldig ærlig stand up, dette. Og etterpå var særlig de engelske komikerne, eller de engelskspråklige, Dave og Jason, fra seg av beundring. Ikke fordi det var så bra, for det ville være veldig komisk å hevde noe slikt, men fordi jeg virkelig tok sjansen på å gå opp på scenen og levere et sånt manus på et annet språk enn mitt eget. Publikum tror jeg lurte ganske på hva som foregikk, og det tror jeg også det var mange andre som gjorde. Kult.

I dag skal samme show spilles en gang til. Denne gangen på Checkpoint Charlie. De andre hadde strålende opptredener i går og har grunn til å være veldig fornøyde. Slik grunn har ikke jeg, det hadde tatt seg ut om jeg var fornøyd med det som skjedde i går. Men skal man ta sjanser i livet må det av og til gå galt, og skal man ikke ta seg selv så høytidelig, så må man også godta at man av og til ender opp tilsynelatende mindre begavet.

Velkommen til show!